Vi flyr til Charles de Gaulle under en blå himmel og etter en liten biltur er første stopp nord i Champagne i Montagne de Reims.
Nærmere bestemt i Verzenay, hvor vi vandrer i vinmarken til Bruno Paillard med Benoit Ferre, deres salgsrepresentant for Nord-Europa. En nylig kjøpt liten del av en vinmark med Pinot Noir, blant et hav av vinstokker. Dette kjøpet førte til at Bruno Paillard pr dato eier rundt 30 hektar med mer enn 100 forskjellige parseller. Paillard har en strategi på å eie så mye vinmarker som mulig for å sikre en høyest mulig kvalitet på druene og samtidig drive dem etter organiske prinsipper. På denne måten er man også mindre avhengig av drueprisene. Vingården drives organisk så langt det er praktisk mulig, men dersom det blir en skikkelig våt sommer eller høst så som i 2021, kan det brukes soppdrepende midler for å unngå mye for kobber i jorden.
Vi spiste lunsj med Benoit Ferre og Alice Paillard: Foie Gras, kalvekjøtt, og sjokolade. Til måltidet drakk vi vinene fra Château des Sarrins. Deres vingård i Provence og i familiens eie siden midten av nittitallet.
Sarrins Rosé 2020, en veldig lys nærmest kopperfarget rose, mye små bær og en fin munnfølelse. Gir mersmak.
Sarrins Blanc Secret 2019, basert på druen Rolle, den oppviser mandler og blomstertoner med en lang deilig munnfølelse, og en fin balanse.
Sarrins Red 2016 er laget hovedsakelig av Grenache & Syrah og gir en fin bukett med mørke bær, svart trompetsopp og læraktige toner. Strukturen er balansert med fine tanniner, og passet godt sammen med det stekte kjøttet.
Vi drar deretter til selve Champagne Bruno Paillard for å se kjelleren, flaskene sur-lit og tappelinjen. Og selvsagt også for å åpne noen flasker.
Première Cuvée og Cuvée 72. To viner som er laget for å utjevne årgangspåvirkninger. De består av rundt 30 – 40% vin de réserve pluss den siste årgangen. Pinot Noir er dominant med 45%, videre består de av 33% Chardonnay og 22% Pinot Meunier, 20% av vinene er lagret på fat. Première Cuvée er lagret 36 måneder på bunnfall og deretter degosjert og lagt tilbake i kjelleren i minimum 6 måneder før den kommer for salg. Cuvée 72 skal ha 36 måneder til i kjelleren før den er klar for markedet.
Alice åpner deretter en Première Cuvée disgorged i 2006, nesen flørter med oksidasjon, beklager, modenhet. Superfine bobler, delikat tekstur og vedvarende toner av moden frukt, lær og mandariner. Super langlivet vin.
Smakt blindt: Assemblage 1996, viser lettere modenhet sammenlignet med 2006, og går mer mot sopp, flint og safrantoner. Balansen i denne vinen hentes på mange måter via syren, noe som er klassisk for 1996 årgangen. En nydelig Champagne. Generelt har alle 1996 årgangens viner gjennomgått malolaktisk gjæring grunnet den høye syren.
Vi tok så bilen og krysset Montagne de Reims til Aÿ. Solen gikk ned og ga oss en vakkerutsikt over det bølgende landskapet dekket med vinmarker som når ned til bredden av Marne-elven.
På vei for å besøke «kongen av Cumière». I noen år har Domaine René Geoffroy holdt til i et fantastisk hus midt i Aÿ fra 1890-tallet, selv om de fortsatt har de fleste av sine vinmarker i og rundt landsbyen Cumiére. Ingen grunn til å ringe på klokken da vi ankom, vi gikk rett til «caveau de dégustation». Overraskelse, Lydia og Claude Bourguignon står der og drikker viner med Sasha (neste generasjon Geoffroy!) og Jean-Baptiste. Mer om dem senere. De gjorde en jordanalyse for JB. Stemningen var munter, men den steg flere hakk da vi dukket opp med en blindsmaking, (1996 Bruno Paillard Assemblage). Umiddelbart sa Jean-Baptiste, «det er enten ‘88 eller ‘96 med denne syrligheten!» Nydelige ‘96 selvfølgelig. Men JB tok utfordringen, «mine 96 er mer levende enn denne.» Ok, la oss prøve en:
Geoffroy Terre 1996, med mineralpreg på nesen, fine bobler, delikat tekstur og langvarig racy utgang.
En omvisning for å se hvor JB lagrer vinen, og se de to tradisjonelle Coquart-pressene som ligger på øverste nivå av vineriet. Imponerende! Det lar ham jobbe med tyngdekraften og sende saften fra de to første pressingene ned til forskjellige kar, eik, eller rustfritt stål for å sette i gang gjæringen. Han lar ikke vinen gjennomgå malolaktisk gjæring, som omdanner eplesyrer til melkesyrer. Derav friskheten i vinene hans.
Vi går faktisk også opp på taket av vineriet, hvor JB modner en Ratafia i Rancio-stilen ved hjelp av Dame-Jeanne. Det gir deg følelsen av en gammel Rivesalte. Vi besøkte også kjelleren hvor vi prøvde en fersk disgorgert rosé. En eksplosjon av bær! Laget av Pinot Noir på Saignée (juicen har ligget et par timer sammen med drueskallene for farge). Vinen endres deretter i mer jordlig retning etter litt tid i glasset.
Vi spiste middag med familien og nøt en varm Mont d’Or og masse deilig vin og Champagne:
Champagne cuvée Les Houtrant, alle druene er dyrket i samme vinmark Houtrant som ligger i Cumière og plantet med Pinot Noir, Chardonnay, Pinot Meunier, Petit Meslier og Arbanne. Vinen har en stil som ikke konsentrerer seg om den enkelte druesorten, men som lar jordsmonnet snakke for seg selv. Han fikk ideen da han besøkte Marcel Deiss sammen med Pascal Agrapart. Man må være litt gal for å lage denne vinen: All reservevin ligger lagret med et litt lavere trykk i Magnum og liggende på bunnfall i noen år for hver årgang. Når tiden kommer, åpner han magnum’er fra forskjellige år og blander dem sammen i en tank og tapper dem på vanlige flasker for vanlig flaskelagring sur lit før degosjering.
Alle toppcuvéene hans tilbringer lagringstiden sur lit med naturlig kork og «agraphe» (stift) sammenlignet med klassisk kronekapsel (bruskork). Vinen er under veldig skånsom mikro-oksidering for å bygge opp mer kompleksitet.
Dagen etter starter med et besøk hos sagnomsuste De Souza i Avize. Kjent for sine fantastiske Blanc de Blanc Grand Crus og at Erick de Sousa var veldig tidlig ute med å omdanne vineriet og Champagnene til biodynami. Dette var også et fint “rendezvous” men noe mer formelt. Vi møtte en av de tre neste generasjon som nå har overtatt etter faren, Charlotte De Sousa.
Avec le Temps, Chardonnay basert på 2 årganger pluss 15 % av reserve-viner. Kun hentet fra Grand cru, Avize, Cramant, Le Mesnil og Oger.
Cuvé Umami 2012 var også fin, 50% Pinot (Aÿ, Ambonnay) og 50% Chardonnay (Avize). Fat lagret med «battonage» og 8 år på bunnfall med «poignetage» (risting av flasken mens den er på bunnfall) for å forsterke kontakten med bunnfallet og trekke ut mer smak. Derav navnet på cuvéen!
Le Mesnil 2012, et terroir på toppen av kollen, rett på grunnfjellet slik at vinen leverer mer saltholdighet. Det var veldig bra. Virkelig flatterende tekstur med superlang mineralsk og syrlig avslutning.
Avize 2012 leverer en vin som er mer sjarmerende og med noe mindre lengde og mineralitet i ettersmaken. Det fordi dette terroiret ligger på bunnen av bakken med større mengde med toppjord.
Caudalie, Grand Cru basert på 50 % vin de reserve, Chardonnay vinifisert på fat, spiller mer på kompleksiteten i fatlagringen og de flere lagene av vin de réserve.
Deretter setter vi kursen mot Domaine Jacques Selosse. Vi starter besøket med Guillaume (sønnen) som tok over i 2018, da faren og en av Champagnes store legender Anselme Selosse «pensjonerte seg». De arbeider imidlertid fremdeles sammen for å beholde samme skyhøye kvalitet på vinene. Han viser oss kjelleren. En med kun fat, hvor alle årets viner befinner seg. Disse fatene etterfylles kun 3 ganger i året, så de får virkelig oksygen i vinene. Ved maksimal fordampning i fatet vil det være rundt 5 til 10 cm tomrom under fatpluggen. Det er der den delen av magien skjer. Den andre kjelleren er fylt opp med mange foudres i forskjellige størrelser og former (en stygg firkantet en). Stedet hvor de har all vin de reserve, Solera!
Resten av magien kommer fra vingårdene. Det hele startet for Anselme på slutten av 70-tallet med hans første årganger etter at han tok over fra sin far. Han innså at han jobbet på «død grunn». Så han endret sin vei ved først å anerkjenne at vingården og bakken har et virkelig langt og dypt rotmateriale som vil bringe masse mineralitet til druene. Jordene er fulle av liv med litt gress på toppen, akkurat som i en skog. All biomassen innerst inne jobber med å lufte, samtidig som den gir næring til plantene. Så jorda er som en stor semule tekstur og humpete på toppen sammenlignet med andre tomter.
Vi gjorde også et stopp i Cramant for å se en kalkforkastningslinje med Lydia og Claude Bourguignon som vi møtte dagen før hos Geoffroy og som vi også kjøper vin av. De viser oss virkningen av vannet i forkastningen. Krittet bare absorberer det og holder seg tørt. De små røttene er på vei gjennom, absorberer litt etter litt en del av det og fyller opp mineraliteten til druene og deretter vinene. Så ved faktisk å smake på krittet, noe vi gjorde, merker man den saltholdigheten og typen kornete tekstur som man også gjenfinner i vinen.
Måten de beskjærer vinstokkene på gir også mye. Spesielt for 2021 årgangen har de en luftig beskjæring, på toppen av den klassiske formingen av vinstokkene (Chablis), som lar mye luft gå rundt druene og bladene. Dette unngår for mye fuktighet og sopp. Som Guillaume sier «må en spurv kunne fly gjennom».
Vinifiseringen og aldringen, med minst mulig inngrep, forsterker preget til mineralene i bakken i vinen. For Anselme virker vinifiseringen hans og aldringsprosessen som å brenne ned et stykke papir.
Han ønsker bare å vise den virkelige identiteten til terroiret (og værforholdene) i vinen sin. Vise det beste av det, men også den svake delen, og jeg antar værforholdene for hver årgang.
Han vil på ingen måte å skjule forskjellene mellom terroiret hans i de forskjellige årgangene. Dette kan forklare setningen skrevet ned på veggen i kjelleren hans, «l’autre même» («den andre like»). All vinen vi prøvde var fantastisk. Noen viser mer kompleksitet enn andre.
La Côte Faron i Aÿ 100% Pinot Noir-basert på solera metoden startet i ‘94 hadde en kombinasjon av tetthet, saltholdighet og kalkaktig kornete lang ettersmak. Men det stykket med vinmark har et spesielt temperament, ettersom det blåser vest- og sørvestlig vind inn i denne vinmarken, noe som gir mer energi i vinen.
Ambonnay, Le Bout du Clos har mer leire i det øverste jordsmonnet, og er mindre utsatt for vind, slik at vinen er mer muskuløs og mye mindre sanselig enn den fra Aÿ.
Initial som en litt mer «enkel» vin – dersom man kan kalle en Selosse Champagne det – var veldig deilig også. Den er fra bunnen av skråningen, hvor jordsmonnet er dypere. Den kommer fra Avize, Cramant og Oger, og den fremviser det første nivået av kalkholdig tekstur i disse vinmarkene – med en litt “tyngre” avslutning.
VO (Version Originale), fra oppe på kollen, så mindre jordsmonn, her er det sitrusdelen av terroiret som snakker.
Årgang 1999 ble servert under middagen, for en kraft og dybde disse vinene har. Og én av årgangene hvor han ikke beskyttet vinen med SO2. Chardonnay fra Avize vinmarkene Les Chantereines og Les Maladries du Midi.
Ratafia il était une fois, laget på hans parkeringplass over kjelleren. En ekte parkeringsvin! 10 års aldring i Dame-Jeanne, som gir deg følelsen av en Vinsanto.
I Avize med Anselme og Guillaume er du generelt omgitt av mye poesi – og en filosofisk måte å jobbe med naturen på – i en konstant søken etter kunnskap og perfeksjon.
Vi spiste lunsj hjemme hos Selosse og Lydia og Claude Bourguignon var også med slik at de kunne introdusere oss for deres Domaine Laroque d’Antan. Begge er agronomer. Fra slutten av 80-tallet økte de bevisstheten om faren ved det industrielle landbruket som dreper biomassen i jorda og utløser mange andre negative effekter. De har gitt råd til mange vinprodusenter over hele verden og er store stjerner inne sitt fagfelt. Anselme Selosse var en av de første som var oppmerksomme på læren deres. De er veldig gode venner av familien. Dette er grunnen til at vi hadde det privilegiet å nyte en fantastisk lunsj hjemme hos Corine og Anselme Selosse. Vi fikk servert skotsk laks og en langtidsstekt gigot d’agneau! Som vår felles bekjent og vinagent og italiensk stjernesommelier Mattia Cianca sa; “Det er ikke en sjel i hele den store vinverden som ikke misunner oss nå”.
Laroque d’Antan er basert i Cahors på et høyt Kimeridgiansk kalksteinsplatå. Hvor de måtte rydde en gammel vingård som var fullstendig overlatt til skogen i mange år. Fra bunnen av måtte de plante alt ved å bruke lokale druesorter som de hentet fra lokale venner (Mauzac fra Plageole i Gaillac). Et eventyr startet i 2009, hvor sønnen deres Emanuel tar seg av vingården. Til tross for det unge materialet viser hvitvinen Domaine Laroque D’Antan Blanc Néphèle veldig bra og lovende kvaliteter, den røde Domaine Laroque D’Antan Rouge Nigrine fremstår som litt enklere pr nå, og viser virkningen av unge vinstokker. Men som Claude Bourguigon påpekte så vil jordsmonnet og mineraliteten ofte vise først igjen i de hvite vinene med unge stokker. Vinene er velbalanserte, slanke og mineralske og på ingen måte store og plumpe.
